Reklame | Comfort Hotell, HUUB, Fibra, Rudy Project

Åååå mine fineste blogg-gjeng❤️ For det første så elsker jeg dere for at dere etterlyser meg når jeg blir borte fra bloggen i mer enn én dag. Det er veldig ulikt meg, jeg oppdaterer dere jo hver eneste dag her inne. De siste to dagene har jeg vært så nervøs og stresset at jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle klare å oppdatere dere her inne, uten å fortelle noe om hva som stod på.

I går, lørdag 10 august, gjennomførte jeg mitt aller første Triatlon💪🏼😍 Som dere vet ble Triquart, som vi egentlig skulle delta på avlyst, og vi begynte å lete etter en ny sporty utfordring. Dere var så behjelpelige og fine med alle forslagene dere kom med. Oslo triatlon dukket opp, og jeg kjente det i magen, at det er jo dette jeg EGENTLIG vil – selv om det skremmer vettet av meg. Som om ikke triatlon er skummelt nok i seg selv, så er Oslo Triatlon så mye større, så mye mer skummelt og helt ukjent.

Motvillig som fy, og med tusen sommerfugler i magen meldte vi (min storebror og meg) oss på. Jeg hadde blogginnlegget klart, hvor jeg skulle fortelle dere om det neste nye målet, at vi var påmeldt i Oslo og hvor spent jeg var. Jeg klarte ikke å poste det innlegget. Jeg var så redd for på fortelle det til noen, for helt ærlig så hadde jeg minimalt med tro på at jeg kom til å klare å gjennomføre det. Jeg hadde ikke lyst å dele det, også ble det ikke noe av. Hver gang dere var så søte å spurte om vi hadde funnet et nytt sporty mål, så unngikk jeg å svare. Jeg ble mer og mer nervøs, og angret mer og mer på avgjørelsen min om å delta på triatlon.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg hadde mange dårlige treningsøkter, svømmingen gikk aller dårligst, tett etterfulgt av sykkel. Løpingen gikk også trått, og med en mage som slo seg helt vrang, og utredning for IBS midt i alt, var ikke harde løpeturer det som fristet mest. I vannet var crawl problemet, og på sykkelen var det hodet. Jeg manglet teknikk på crawl, og fikk nesten fikk panikkfølelse i vannet. På sykkelen følte jeg meg ustabil på en så proff racersykkel, og livredd for det høye tempoet – spesielt i utforbakkene. Som dere skjønner var oppkjøringen ikke akkurat optimal. Fy søren som jeg gruet meg.

Tiden gikk så alt for fort, og plutselig var det dagen før dagen. Vi satt oss i bilen i durte innover til Oslo, bilen fylt med sykler, hjelmer, sykkelsko, våtdrakter, Trisuit, svømmebriller, løpesko ++++. Stemningen i bilen var mildt sagt spent. Storebror med feber, og jeg med en mage som lignet en overfylt heliumballong.

Vi sjekket inn på Comfort Central Xpress, hvor mine nydelige samarbeidspartnere i Comfort hadde fikset er veldig fint rom til oss, med stor veranda med utsikt over Oslo by (sponset opphold). Der fant vi heldigvis litt roen. Vi fikk gått gjennom utstyret, sjekket syklene og fylt på med mat. Vi la oss tidlig, det var ingen vits å sitte våken å grue seg. Vi hadde jo bestemt oss – vi skulle gjennomføre Oslo Tri uansett!!!

Jeg våknet tidlig neste morgen, og første tanke var at magen kjentes litt bedre. Takk gud!! Storebror var feberfri, og selv om begge følte seg langt fra klare, så var dette det beste utgangspunktet vi kunne fått, sett i lys av den oppladningen vi hadde hatt.

Vi fikk i oss litt mat og drikke, før vi hoppet på T-banen opp til Sognsvann hvor konkurransen skulle være. Vi møter Sondre Solheim, som er en helt rå triatlet og en av mine beste kompiser. Det var sondre som utfordret meg til å gjennomføre et Triatlon! Sondre skulle selv delta på løpet, på full Olympisk distanse. Vi skulle gjennomføre en supersprint. Sondre var nervøs selv, noe som nesten var litt godt å se, hehe. Han hadde start én time før oss. Vi fikk se starten hans, før vi måtte ha fullt fokus på det vi skulle gjennom.

Vi fikk satt fra oss syklene, sykkelsko, hjelm, startnummer og løpesko i skiftesonen. Linet opp slik at skiftene skulle gå så raskt som overhode mulig. 30 minutter til start. På med våtdrakt, hette og briller. Puls på 200, nerver i høyspenn. Vi går ned mot vannet, varmer litt opp, prøver å roe ned. Alle deltagerne stiller seg opp, *1 minutt til start* lyder det over høyttalerne, *15 sekunder til start, gjør dere klare* PANG! Vi er i gang!!!!

Svømmingen går overraskende bra. Jeg svømmer kontrollert og rolig, starter med bryst til det verste kaoset av deltagerne har roet seg, og alle har funnet sin posisjon i vannet. Går over til crawl, og føler det funker i en veldig kort periode, før jeg mister takten, og kommer helt ut av det. Går over på bryst igjen som heldigvis funket supert. Vips var svømmingen over, og jeg kjenner på masse overskudd. Jeg kommer inn en god stund før min bror, men velger å vente på han på stranda, slik at vi sammen løper ned til syklene. Jeg vet at her kan han sykle fra meg på null komma niks hvis han vil. Skiftesonen går supert, svosj så er våtdrakten av, hjelmen er på, sykkelsko, og på 123 er vi på vei ut av skiftesone, og inn i sykkeletappen.

Vi må løpe et stykke med sykkelen før vi får gå på, så det ikke skal bli kræsj og kaos. Jeg kommer meg på sykkelen, mer elegant enn fryktet. Et par gode tråkk, litt fomling med girene, også funker det. Kroppen responderer og jeg jobber på det jeg kan. Storebror er i sitt element, og forsvinner fremover. Jeg blir stolt når jeg ser hvor rå han er på sykkelen, og klarer faktisk i et lite sekund å tenke: “fy søren så fett dette er, vi er midt i et triatlon og jeg klarer faktisk å kjenne på at jeg har det sinnsykt gøy“. Det varte ikke så lenge, like etterpå kom en bratt utforbakke, og jeg taper enormt med tid fordi jeg ikke er tøff nok. Veien var glatt etter masse regn, og med så bratt utfor og en skummel 90 grader sving i bunnen, gjorde at jeg måtte bremse godt ned. Jeg jobbet på så syra sprutet i motbakkene og kom meg opp i ryggen på bror igjen. Han hadde ventet på meg, slik at vi kunne holde litt følge. Vi kom oss gjennom syklingen, jeg sleit en del, og storebror briljerte. Jeg var likevel veldig fornøyd med sykkeldelen, for jeg pushet grensene mine noe helt hinsides på tempo flere steder.

Inn til ny skiftesone, henge opp sykkelen, av med hjelm og sykkelsko, på med løpesko, snu startnummeret frem på magen, og komme oss ut igjen. Alt gjort så fort som overhode mulig. Starten av løpeturen var brutal, bena var fulle av syre, og funket ikke. Heldigvis ble det litt bedre, og vi økte gradvis tempo gjennom hele løypa. Plutselig så jeg mål, og jeg kjente på en helt enormt glede. Vi løp over målstreken sammen, og i det vi løper inn hører jeg speakeren si: “her kommer de smilende i mål – disse deltagerene har virkelig kost seg“.

Jeg måtte le, for det var faktisk sant. Jeg hadde kost meg! En supersprint er ikke lange distanser, og vi gikk ikke absolutt all in, fordi hele målet vår var å ha en god opplevelse, så vi har lyst å gjøre det igjen. Vi ville sitte igjen med en mestringsfølelse og en lyst til å melde oss på enda et løp. Det var akkurat det vi gjorde!

Smilet mitt gikk hele veien rundt etter målgang, sykt sliten, våt og svett. Syre i lår og super sliten – men ikke så ødelagt at jeg tenkte at dette skal jeg ALDRI gjøre igjen. For det skal jeg❤️ Nå skal det trenes og øves, også skal jeg gjøre det igjen, flere ganger!! Triatlon er noe av det kuleste jeg har vært med på – det gav en helt unik følelse av råskap. Et rush av adrenalin som jeg MÅ kjenne på igjen.

Dette ble et sinnsykt langt innlegg, så hvis du har lest helt hit er jeg imponert. Hensikten med å dele så mye, og så detaljert er at jeg vil at alle dere der ute som går med en liten drøm om å gjøre noe slik, skal se at det ikke er så farlig. Du klarer alt du vil!!!! Det finnes kortere distanser du kan starte med, og alle har en gang vært en nybegynner. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, og kom meg så fint gjennom. Vi hadde den verste oppkjøringen, men klarte likevel å gjennomføre. Triatlon er for alle, og det mener jeg virkelig. Nå har jeg gjort det selv, og vet faktisk hva jeg snakker om. ALLE kan gjennomføre et triatlon hvis de har lyst, så hvis du er litt fristet av tanken, så synes jeg du skal melde deg på en sprint og teste det ut.

Jeg er så stolt av egen innsats, og så glad jeg turte å prøve meg! Jeg er så takknemlig for Sondre som pushet meg til å ta utfordringen. Jeg er takknemlig for kule samarbeidspartnere som hjalp oss med utstyr, og mest av alt er jeg helt sinnsykt stolt, glad for, og takknemlig for verdens kuleste, råeste og beste storebror Petter – jeg kunne ikke hatt en bedre partner på denne utfordringen. Dette er bare begynnelsen, #TeamErdvik kjører på mot nye utfordringer. Jeg kjenner at jeg gleder (og gruer) meg, og det er akkurat slik det skal være💪🏼😍

Smiiil, Maren