I skrivende stund ligger jeg rett ut på sofaen og det har jeg gjort i hele kveld. Jeg er helt tom for krefter, men det gjør overhode ingenting. Grunnen til at jeg er så sliten er nemlig fordi jeg i dag gjorde noe jeg aldri har gjort før, og aldri i verden hadde trodd jeg kunne klare – Jeg løp distansen til et halvmaraton!!!! 2,1 mil ble gjennomført i pøsende regn og vind. Jeg kan nesten ikke tro at jeg faktisk gjorde det, og at jeg fullførte hele løpet på tross av værutfordringene. Det vanskeligste med turen var helt klart å holde motivasjonen oppe og jobbe med hodet hele veien. Kroppen var i grunn grei, selv om det selvfølgelig var så tungt at jeg hadde lyst å legge meg ned i en sølepytt flere ganger. Det tøffeste var uten tvil å holde fokuset og jobbe med psyken underveis. 2,1 mil føltes lengre enn jeg hadde trodd.
Jeg har aldri løpt lengre enn 11 km, og jeg hadde aldri i verden trodd at jeg skulle klare et halvmaraton slik formen min er nå. Jeg skalv i hele kroppen når jeg kom tilbake til leiligheten, jeg var helt tom i kroppen og så våt at du kunne vri absolutt alle klærne mine, til og med undertøyet var søkk vått. Jeg nærmest krøp inn i dusjen og ble stående der i nesten 15 minutter for å få varmen igjen. Jeg har spist ordentlig godt gjennom hele dagen i dag, drukket masse væske, og i kveld har det blitt både smågodt, og andre godsaker. Man tømmer kroppen ganske godt på en slik økt, og da er det viktig å fylle på igjen.
Halvmaraton var mitt mål innen septemper, så at jeg klarte det nå 5 måneder før tiden er virkelig helt fantastisk. Jeg hadde en drøm om å klare det på under 2 timer, men så ikke på det som et relistisk mål første gang jeg skulle forsøke meg på en slik distanse. Jeg endte på tiden 1 time og 53 minutter, det betyr at jeg knuste målet om 2 timer og kan ikke annet enn å smile fra øre til øre. Akkurat i dag tror jeg det må være lov å gi seg selv et klapp på skulderen og være fornøyd med egen innsats. Nå skal jeg krype i seng med en magisk følelse av mestring.
Smiiiiil Maren