På søndag hadde jeg en søndagstur som aldri, og da mener jeg aldri, kommer til å bli glemt. Jeg har så lyst å klare å formidle alle de magiske øyeblikkene fra denne turen, og jeg håper jeg kan få det til med disse bildene og teksten. Dere som følger meg på snapchat fikk jo nærmest være med på turen, og da spesielt turen ned, som ble noe spesiell. For det første så startet vi turen litt i seneste laget, vel vitende om at mørke kommer tidlig nå på høsten. For det andre så glemte vi å tenke på at denne sesongen betyr at det er klissvått i skogen. Utenom de to (relativt vesentlige ) elementene så var turen en idyll fra start til slutt. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi startet med godt mot, og trasket oppover med sola i ansiktet og et stort glis om munnen. Litt vått var det, men det gikk greit, vi synes det var morsomt at vi måtte hoppe over bekker og vann underveis på turen vår. Vi kom oss til toppen og ble møtt av et helt magisk syn. Sol, en utsikt jeg nesten ikke kan forklare og den perfekte rasteplass. Vi klatret opp i utsiktstårnet og nøt utsikten. Deretter rigget vi oss i stand med både kaffe på bål, og suppe på primus. Fy søren som vi koste oss. Tiden gikk og plutselig gikk det opp for oss at vi kanskje burde begynne å tenke på turen ned. 

Vi valgte en annen vei ned, etter råd fra ei vi traff på vei opp. Det skulle visst være mindre vann, og helt super grusvei. Det er godt vi ikke visste da hva som ventet oss. Skumringen kom, og vi bokstavelig talt vasset nedover i iskaldt vann og gjørme. Jeg lo så høyt og så mye at jeg holdt nesten på å tisse på meg. Vi sank ned for hvert skritt, og stod på et tidspunkt med gjørme til midt på leggen. Vi var så klissklass våte, og drit skitne, samtidig som mørket kom snikende. Turen ned skulle ikke være lang, så jeg var ikke bekymret, vi var jo snart fremme og de blå prikkene som markerte løypa var godt synlige. Helt til de plutselig ikke var det mer… 

Vi stod midt ute i en eng av gjørme, uten en eneste blå prikk i sikte og vi ante rett og slett ikke hvor vi var. I dette sekundet fikk jeg en sms fra min kjære, som da var i Kina, om hva jeg drev på med og om jeg hadde det bra. Svaret: “Har gått meg vill i skogen. Det er mørkt. Har nesten ikke strøm. Må bruke strøm på å finne veien hjem.”  (Hva da dramatisk kjæreste?) haha. Stakkars han, måtte sitte der, på andre siden av jordkloden, vel vitende om at han har verdens mest mørkredde kjæreste, som i tillegg er totalt uten noe form for retningssans. 

Heldigvis hadde jeg med meg Edle, min tøffe, gode venninne, som i motsetning til meg, ikke finnes mørkredd, og har retningssans som et førsteklasses kompass. Vi surret rundt en god stund før vi plutselig skimtet en blå prikk i det fjerne, og vips var vi back on track. Vi fant den berømte grusveien, som var helt tørr og fantastisk å gå på. Deretter kjørte vi på med tidenes militærmarsj nedover veien, og i det mørket virkelig meldte sin ankomst, skimtet vi parkeringsplassen. 

For en tur, og for en ubeskrivelig herlig søndag. Vi sitter igjen med en opplevelse vi sent vil glemme, og vi var begge enige om at vi bytter ut fyll, fest og fanteri for dette her any day!! Jeg har aldri ledd så mye på en skogstur noen gang, jeg har aldri vært så skitten og klissvåt, og jeg har aldri vært så redd for å måtte sove utendørs i skogen. Heldigvis gikk jo dette kjempefint, og det vi sitter igjen med er en fantstisk fin tur, med både magisk utsikt, god mat, utallige latterkuler og en god dose adrenalin. 

Jeg gleder meg til neste tur, vi har allerede valgt den ut. Denne er selvfølgelig også en topptur, langt utenfor byen, og opp et sted ingen av oss har vært før. Denne gangen skal vi bare gjøre to små ting annerledes. Starte tidligere, og på med fjellsko.