Dette innlegget har jeg startet på mange ganger, men aldri klart å fullføre. Det sitter langt inne å innrømme det, samtidig så har jeg kjent så mange ganger hvor mye jeg får igjen fra dere når jeg åpner opp, og slipper dere litt tettere inn. Så i dag skal jeg dele litt om meg selv, og min egen feighet. Ja du leste riktig, jeg er skikkelig feig, og livredd for å mislykkes.
I dag stod jeg på sidelinjen og heiet frem en venninne som deltok på Triatlon. Hun er en sprek jente, men som samtidig lever livet fullt ut og overhode ikke vier livet sitt kun til trening. Jeg tror nok jeg trener enda mer, likevel er det hun som står på startstreken og fullfører triatlon med stil. Hvorfor er ikke jeg med? Jeg elsker trening, jeg elsker å pushe meg selv, jeg liker å løpe, og jeg liker å prøve nye ting.
Så tilbake til spørsmålet, hvorfor deltok ikke jeg? Hvorfor har jeg aldri løpt et løp? hvorfor trekker jeg meg hver eneste gang jeg får en fysisk utfordring? Fordi jeg er feig, og livredd!!
Jeg er så redd for å ikke få det til, redd for at folk skal le, redd for andres forventninger til at jeg skal være super sprek, også ikke klare å innfri. Jeg er rett og slett så redd at jeg feiger ut av absolutt alle konkurranser, løp eller fysiske utfordringer som blir sendt min vei. Det føles overhode ikke bra, og jeg sitter igjen med en stor klump i magen. Jeg har jo så sinnsykt lyst. Kanskje noen av dere kjenner seg igjen i den følelsen av å ha så lyst å være med, men samtidig ikke tørre? Det er så vondt…
I dag stod jeg der og så flere hundre deltagere både løpe, svømme og sykle. Kvinner og menn, eldre og yngre, slanke og store. Ulik fysisk form, men alle kjørte på, gav alt, og gjennomførte så godt de bare kunne ut fra sitt utgangspunkt. Det er jo overhode ingen som bryr seg om man løper fort eller sent, om man sykler helt rolig eller går all inn. Jeg vet dette, men likevel så tørr jeg ikke være med selv.
Jeg stod der i dag, helt stum av beundring mens alle løp forbi meg. Jeg så flere kjente, og heiet dem frem i det de passerte. Så kom venninnen min løpende, og jeg kjente en helt enorm stolthet for henne. Hun var så flink, og gav virkelig alt der hun løp. Jeg tenker at kan hun, så kan kanskje jeg, og i et lite øyeblikk fikk jeg en følelse av mestring og lyst. Det varte akkurat i et lite minutt, før den store stygge klumpen tok over igjen, og minnet meg på at jeg ikke tørr likevel…..
Skjønner deg så absolutt, jeg hadde samme tankegang selv. Men jeg kan også fortelle deg at mestringen etter å ha deltatt på første konkurranse, mestringen av å fortsette å utfordre seg selv på et slikt nivå… Det er så fantastisk gøy, givende, motiverende og oppbyggende for selvfølelsen. Jeg tror veldig (VELDIG) mye er gjort hvis du ikke tenker at du konkurrerer mot andre, men heller at du for hver gang har en gyllen anledning til å utvikle deg selv som person, og bli både fysisk og mentalt sterkere. Jeg har ikke angret et eneste sekund, til tross for at jeg fast bestemt sa “jeg skal aldri konkurrere” i lange tider. Og du, husk at du har tidenes heiagjeng her da! 🙂
Ah, var det triquart i dag!
Jeg tør heller ikke å konkurrere, og har som 32-åring innsett at jeg kanskje aldri kommer til å tørre. Men det har jeg konkludert med at må være greit, det også. Kanskje jeg plutselig en dag skulle få skikkelig lyst, så lyst at lysten overvinner frykten, men hvis ikke så har jeg bestemt meg for å ikke ta det som noe nederlag. Det hadde blitt folksomt om alle som trente også konkurrerte 🙂
Så jeg koser meg med å trene for meg selv, uten å skulle hevde meg i noe, og heller glede meg på venninner og kjærestes vegne i stedet.
Men jeg er enig i at det ser veldig gøy ut 🙂
Kjenner meg så igjen i det du skriver!
Jeg forstår deg så godt og kjenner meg veldig igjen! Jeg har hatt lyst til å stille i konkurranser mang en gang, og trekt meg i siste sekund. Har vært på påmeldt, og ikke møtt opp. Men for noen måneder siden, bare gjorde jeg det- og det var herlig! Jeg knuste mitt eget mål, og var super fornøyd! Nå- er jeg redd for å melde meg på igjen, for ikke å prestere like bra som sist! Haha! Så det er nok bare å kaste seg ut i det! Lykken er på utsiden av komfortsonen- så enkelt er det jo. Og jeg vet følelsen av lykke jeg får etter å ha nådd målstreken. Lykke til med å utforske redselen, gevinsten er enormt høy!😊
Sommerløpet Maren, GJØR DET!!👍💪🏃♀️ Jeg skjønner deg så uendelig godt! Jeg elsker å løpe, men har et ekstremt ambivalent forhold til konkurranser. Jeg blir fysisk dårlig hver gang, kvalm og klarer nesten ikke spise den dagen. MEN: Stemninga underveis, alle fine folk som heier, følelsen av en kropp som fungerer og jobber beinhardt, og ikke minst den enorme gleden og mestringsfølelsen når du krysser mållinja – da er SÅ verdt all den vonde nervøsiteten i forkant!! Tro meg, du kommer IKKE til å angre på å gi det en sjanse!! Ett fett om du løper på 35 eller 60 min, så lenge du gjør ditt beste, og gjør det fordi du liker å løpe – da kan ingen ta fra deg den gleden!! OG, viktigst: Du bryter en stor barriere, som du vil vokse på! GJØR DET, jeg heier så sykt, dette klarer du!!👍👏😃
Kjenner meg så igjen. Tørr heller ikke å melde mæ på konkurranser(kun hvis æ skal jogge ved siden av som motivator)
Tror vi er veldig mange som kjenner oss igjen her(meg inkludert). Føler vi som elsker trening og fremstår som sporty på sosiale medier får stempel om at vi er utrolig spreke. Følt selv at jeg må snakke meg selv ned for at forventningene til de rundt ikke skal være så høyt. Tok en stund før jeg også deltok på løp, med den grunn om å skuffe alle andre.. Men så bare bestemte jeg mer for å delta på løp(halvmaraton) for å få en utfordring. Og, den mestringsfølelsen du sitter igjen med etter å ha fullført er bare helt ubeskrivelig! For min del hadde tankene nok av å bare gjennomføre fysisk, og man kan lukke seg helt inne og glemme alle andres meninger og tanker.
Anbefaler deg å hoppe ut i det, og gjøre det kun for deg selv! Den følelsen du sitter igjen med er bare helt magisk 😃
Jeg kjenner der gang på gang, men så meldte jeg meg på et løp dvs Oslos Bratteste og så var det gjort. Ingen vei tilbake liksom. Men jeg er redd hver gang jeg stiller på start og jeg tør heller ikke å melde meg på andre løp. Men gleden ette løpet av å ha fullført, den er så god. Og man skal ikke kimse av det å ha noe å trene fram til. Det jeg må huske på er at jeg konkurrerer mot meg selv. Alle har ulike forutsetninger foran det å løpe og delta på et løp. Men bare det at man stiller, det er bravo.
Føler også litt det at alle som trener mye skal være gode og at jeg føler at alle tror jeg skal gjøre et mesterløp. Men sånn er det ikke. Man gjør det kun for seg selv. Samtidig tenker jeg sånn som det har blitt, ulike løp overalt og hinderløyper og altmulig. Er det ikke nok å bare trene? Må man liksom prestere?
Det er bare å prøve engang og se om det er noe for deg. Jeg er sikker på at gleden og endorfinene etterpå er stor. Men man trenger ikke å delta på alt. Og om det ikke er motivasjon nok, finn et løp med en god goodiebag som premie!!
Men uansett Maren, du duger så innmari uansett. Du utleverer og presterer på så mange plan, du er sporty og flink og jeg er sikker på at du klarer å finne et løp som passer deg!!! Om ikke, så er det også bra!!!
Klem
Jeg elsker å trene (variert, som deg), men kommer aldri til å konkurrere i noe som helst, fordi jeg tror jeg ville ha mistet treningsgleden i det stresset og presset jeg ville ha følt med å trene frem til konkurransen. Noen vil kalle det feigt, men jeg synes bare det er klokt. 🙂
Jeg valgte å reise bort for å delta på mitt første løp av samme grunn som deg. Jeg var redd for resultatlista og å gjøre det dårligere enn folk forventet av meg osv.. Det fungerte veldig fint og jeg konkurrerte kun med meg selv og det eneste løpet handlet om var å gjennomføre. Jeg løp dårligere enn jeg hadde håpet, men det er det ingen som vet og ingen som bryr seg om. Det viktigste var å fullføre 🙂 Det anbefales 🙂
Så tøft av deg å skrive om dette. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg har hatt så lyst til å delta på ulike løpekonkurranser selv. Jeg har flere venninnner som har deltatt. Siden jeg har utdanning innenfor trening og ernæring og jeg elsker å trene – tenker jeg likt som deg: Jeg er livredd for å ikke være god nok og hva andre tenker om meg :/
Kan du ikke bare senke lista heeelt ned; med mål om å komme på sisteplass?? :o) Bare delta for å prøve, liksom, bare gjennomføre og være med?
Kanskje skrive ned hva det er du er “redd” for, og hvilke tanker/løsninger du har i fht det som dukker opp. Hva skal til for å mislykkes? Hva er kriteriene? Hvis noe inntreffer; hva skjer da?
For min egen del, opplever jeg at ting blir mer oversiktlige når jeg skriver det ned, og det blir litt klarere enn tankekaos i hodet, godt blandet med følelser.
Antar at bare du deltar én gang, så har du sikkert brutt denne “frykten”. Da har du allerede en erfaring, og det blir kanskje lettere å prøve igjen. Starte med et lite, enkelt løp, bare for å kjenne på det og gjøre deg en erfaring på det? 🙂
Lykke til! 😀 (Vet du kan! ;))
Alle disse tankene og enda fler føk rundt i hodet mitt da jeg bestilte treningsturen med deg og Pia, og de ble ikke noe mindre skumle rett før avreise. Men Hærrigud så gøy og ikke i det hele tatt skummelt da jeg først møtte dere på flyplassen og fikk hodet til å tenke “jeg får gjøre mitt beste, det er garantert mange spreke folk der, men det går nok greit” og jeg har ikke angret et sekund på at jeg ikke hørte på de skumle tankene. Du kan kanskje bruke noen av teknikkene du prøvde å lære meg “det er bare å gjøre det og det går somregel veldig bra” 🙂 Funker nok like godt på bading som på dette her 😀 <3
Camilla Pande: Ååå Camilla min <3 denne var god, og den hjalp! takk 😀