Mange av dere har stillt spørsmål ved hvorfor jeg løper så mye rolige turer helt nede i sone1, og hva poenget er med dette når jeg har sagt at målet er å bli i “super løpeform”. Akkurat den målsetningen er direkte håpløs i mine øyne, og jeg hadde aldri latt en kunde av meg komme med kun en slik målsetning. Et mål bør være mer spesifikt enn som så, det bør være konkret, målbart, tidsbestemt og ikke minst attraktivt slik at det virkelig trigger deg. “Super form” er defust, hva betyr det? Jeg vet akkurat hva det betyr for meg, og jeg vet akkurat hva mitt spesifikke og svært konkrete mål er. Jeg jobber bare litt med den delen av det, som er min desidert svakeste side, og det er det mentale og selv-praten. Der sliter jeg litt, jeg har nemlig ikke heeelt klart å selv tro at jeg kan få dette til, og at målet mitt er realistisk. Så inntil jeg kjenner at løpeøktene funker, at jeg faktisk har forbedret form og at jeg er på vei mot mitt mål, så ønsker jeg å holde det for meg selv. Jeg skal dele det med dere etterhvert, men enn så lenge, så lar jeg dette målet være litt personlig.

Tilbake til sone1 og hvorfor så mye av treningen foregår her. Jeg forstår at dere spør, for jeg ble selv overrasket over at jeg skulle “kose meg” så mye helt nede i sone1. Sone1 for meg er rundt 117-140 i puls, og ikke et slag over! Det betyr at jeg må få i mange motbakker, og jogge helt rolig. Det berømte “pratetempoet”. Når jeg da ønsker å bli i kanon form, er det virkelig der nede man skal loffe rundt? 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kom over en artrikkel skrevet av Kjetil Foss, som er løpecoach på Optimal trening i Oslo. Han har skrevet artikkelen: Rolig trening – The fundation on which great runners are buildt. Jeg anbefaler dere å lese den – den er svært god og tar for seg hva som er så “magisk” med den rolige treningen. Melina Meyer Magulas, som er min løpecoach, har skrevet flere gode artikler om temaet, og jeg anbefaler spesielt: Derfor er halvmaraton annerledes.

 
Fotograf: Lars Erik bakken @fotobakken

Nå skal jeg faktisk selv ut på løpetur, og i dag er det test-dag for meg. Jeg har en fast løype jeg skal ut å løpe, på kortest mulig tid. Jeg er nervøs, og har ordentlig vondt i magen. Selv om jeg gjennomfører turen helt alene, og helt uten noen form for press, krav eller forventninger fra noen, så kjenner jeg litt på spenningen, kun fordi det kalles en test. Testing er helt avgjørende for å sjekke at programmet fungerer for meg, og at jeg faktisk forbedrer meg. Testing er derfor både positivt, viktig og helt avgjørende. Så da er det vel bare å knytte på seg joggeskoene, og hoppe i det. 

Smiiil Maren